Slippery when wet

Hei

Det har snødd her i hele dag, og det har kommet masse deilig snø. Det har visst sine ulemper også har jeg fått se i dag. En bil med "svigermor" og bonus-sønn gled ut av veien og som i sakte film ble liggende på skrå nede i grøfta. Det var en merkelig følelse å først se at bilen begynte å skli for så å ta bittelitt tid før det gikk opp for meg hva som skjedde. Heldigvis kjørte de ikke fort og det var nok derfor jeg forholdsvis rolig parkerte bilen mens min kjære (som hadde sønnen i bilen) var lettere hysterisk. Heldigvis gikk det veldig bra med begge to, mens bilen stakkars må få byttet radiator.

Jeg gjorde meg opp noen tanker i ettertid om hvorfor jeg i sånne situasjoner forholder meg relativt rolig. I dette tilfellet så det jo ut som det gikk veldig bra siden farten var lav og bilen gled kontrollert i grøfta. Men likevel, burde jeg reagere annerledes? Jeg så jo det gikk bra! Men man vet jo aldri...

Jeg husker første gangen jeg fløy. Det var i 1998 og jeg skulle fly med SAS fra Værnes til Fornebu. Selvsagt måtte vi sirkulere over flyplassen en times tid med beskjed over calling-anlegget at vi skulle foreta en nødlanding pga noe is på vingene eller noe sånt. Mens mange rundt meg begynte å bli nervøs og stemningen litt spesiell så husker jeg godt hvor rolig jeg var og mangelen på stress bekymret meg i ettertid. Er det fordi at stort sett alle hendelser har vært "ufarlige" i mine øyne? Ikke den ene gangen jeg falt om på baderomsgulvet med magesmerter og var svimmel fikk jeg heller ikke panikk på noen måte før det svartnet. Jeg tenkte at "det var det" før jeg våknet opp morgenen etter, enda mer svimmel og uggen. Det er rart å ikke bekymre seg for noe/noen man vet man bryr seg så utrolig mye om fordi man "vet" det går bra.

Men nå er det tid for sengen, min kjære purrer! <3