Når de døde våkner til liv!

Det høres ut som en grusom opplevelse, men det er ikke det som er tilfelle. Det er mer snakk om at man våkner til live i vår bevissthet den dagen de dør.

Jeg jobbet offshore og fikk beskjed mens jeg var der ute at min onkel Inge er død. Onkel Inge var min favorittonkel i min barndom, snillere og mer behagelig person fantes ikke. Som voksen så innser man at det var en mann som var flink med barn. Det er ett under at han aldri fikk barn selv. Nå hadde han nå sine nevøer og nieser som jeg har så heldig å være en av. Når han ble sykemeldt på grunn av sitt alkoholmisbruk og ett uheldig fall på isen så trakk han seg tilbake og ville ikke ha noe særlig kontakt med ham. Min andre onkel, som forøvrig er den siste igjen på farssiden min prøvde å komme på besøk, men onkel var aldri hjemme dersom man varslet ifra på forhånd at man kom på besøk. Derfor var det naturlig å la ham være i fred. Hvorfor det ble slik, hvorfor en sånn godhjertet og snill mann tok ett sånt valg kan man lure på. Det er med rette at man kaller spriten for Kong Alkohol, den har en større makt enn hva man skulle tro. Selv om jeg etterhvert som jeg blir eldre får høre både det ene og det andre om mine avdøde slektninger så er det med stor glede at jeg fortsatt husker de som jeg opplevde det den gangen, og ikke blir skuffet over livet de levde og tingene de gjorde. De var jo bare mennesker og de var sikkert ikke alltid like stolte de heller, akkurat som jeg er av noen av de tinga jeg har gjort. Man sier man skal la de døde være i fred, men jeg syns samtidig det er viktig at når man er moden for det, får en innsikt i hvorfor folk gjør som de gjør, og hvorfor de er som de er. Jeg har igjennom hele livet søkt etter hva er det som gjør meg til meg, mamma til mamma, pappa til pappa også videre. Det eneste som er nå, er at jeg er mer bevisst på det. Man opplever ofte at man ikke vil snakke om fortiden, og det er frustrerende at sånne ting går i graven. Samtidig er det kanskje greit? Feks fant jeg ut i dag at min farmors mamma døde i barsel og at hennes far (mine oldeforeldre) døde kort tid etter. Ingen vil visstnok snakke om det som skjedde. Vi snakker starten av 1900-tallet... tenk så lenge siden, men samtidig, så nært i tid.

Uansett, jeg kom i land på fredagskveld, seremonien ble holdt på fredags formiddag så den fikk jeg dessverre ikke med meg. Dagen i dag har jeg vært sammen med min onkel, tante og en av mine tre søskenbarn på farssiden. Det er de siste som er igjen nå i tillegg til meg og min bror. Det har vært så koselig å dele minner, snakke om fortiden, være en familie. Dette er en familie hvor kontakten oss i mellom var veldig sporadisk frem til min far døde for 12 år siden. Jeg er i en fase hvor jeg har behov for å bekrefte mine røtter, finne ut av og snuse opp min fortid. Kaller man det en identitetskrise? Jeg vet ikke, jeg føler ikke jeg er i en krise, jeg er bare fryktelig nysgjerrig og vil vite mest mulig. Jeg har jo snust opp at en kar som heter Ole Olsen Moene var onkel til min oldefar. Ikke at jeg hadde hørt om denne karen tidligere, men det er morsomt å vite. Det har kanskje noe med alderen min å gjøre. Min onkel, min fars bror er veldig nysgjerrig på å finne ut av hva som egentlig skjedde med min farmors foreldre. Ingen vil si noe, klart man blir nysgjerrig :) Kanskje man ikke vil vite svaret om man finner det? Men er det verre eller bedre enn å gå resten av livet å ikke vite det?

Det blir forøvrig urnenedsettelse i september/oktober, og jeg gleder meg til å kunne ta avskjed med min kjære onkel. Han skal gravlegges sammen med farmor og farfar (gommo og goffa :) )

Nå må ikke dere andre tanter, onkler fettere og kusiner tro jeg er noe mindre glad i noen av dere altså, men akkurat nå står min nylig avdøde onkel i fokus. Han fortjener mine tanker, selv om mine tanker om han mens han var i live ikke gjorde noe fra eller til.

Hvil i fred!